Betraktning - liten tue kan velte stort lass

Etter en lang og arbeidsfull vinter, har vi endelig tatt sommerferie! Studier, jobb og familieliv i et sammensurie i vinter gjør sommeren til en ubeskrivelig herlighet :) Skal bestrebe meg på å ikke ha en eneste MÅ-ting i alle disse herlige friukene.

Sitter idag på verandaen og drikker min "helgefri-cappucino" med ekstra mørk kaffi i for å få god kaffesmak. Solen har valgt å titte frem akkurat nu og de vinterhvite leggene legges fram.

Mens jeg sitter og filosoferer hva dagens gjøremål skal være, observerer jeg en trost som stadig hastig flyr inn i toppen av mitt nåletre rett foran meg. Frem og tilbake, frem og tilbake. Og der, på en av turene sine, ser jeg munnen, eller nebbet som det må kalles, er full av levende makk. Makkene krøller og snor seg i alle retninger, men holdes med fast grep av trostemor. For når trosten nå flyr til tretoppen min, skjerper jeg sansene. Og jammen hører jeg de tynne barneskrikene når mor kommer hjem. Fine, små, vibrerende tynne lyder som forteller at her har jeg en hel familie rett foran nesen min. Jeg reiser meg og lener meg utover verandaen med forventning om å se reiret og blir belønnet med konturene av flere små hoder som strekker seg etter de krøllende og sprellende makkene som nå blir god føde. Får nok noen fine morgener med kaffen og trostefamilien fremover.

Og jeg som skulle kappe toppene på alle de overvokste trærne mine i disse dagene!! Med smil konstaterer jeg at et MÅ-mål er veltet og uaktuell for denne stund.